Dette er personlig fra min side

jeg har fått være med på utrette og opprette ting her i byen, og det jeg i dag er mest stolt av å ha vært med på i nyere tid er etableringen av Vestbredden og Hausmania. Jeg var deltaker i boligaksjonsgruppene BA98 og BA2000, som til sammen utformet planen, forankret den politisk og iverksatte gjennomføringen ved å okkupere Hausmannsgate40. Et hundretalls folk var aktive i denne prosessen, som startet høsten 1997, to år før innrykket. Nå som byrådet svikter og selger Vestbredden ut til eiendomsmafiaen er det betimelig å sette opplegget i perspektiv.

Etableringen av Vestbredden og Hausmania er den siste store samlende kraftanstrengelsen fra den uavhengige rørsla i oslo, og den ga et godt utgangspunkt for å kunne utvikle hele kvartalet på lavkostnad i folkelig regi. Gang på gang siden tidlig 80-tall har ungdom organisert seg for å utfordre byens og rikets myndigheter til et samarbeid om utvikling av en bolignisje for ungdom og uetablerte. En regulert og skjermet nisje drevet av kommunale myndigheter og organiserte ungdommer i fellesskap. Bestrebelsene har sålangt ikke ført fram, dels på grunn av det flyktige aktivistgrunnlaget, dels på grunn av uenigheter om tilnærming innad i målgruppene, dels en hard og tung motvilje mot hele ideen blant toneangivende miljøer på den maktbærende høyresiden i oslo rådhus. Vestbredden og Hausmania er det nærmeste vi har kommet realiseringen av ideen etter 30 års kamp i motbakke.

Siden 2010 har den kommunale kremkaka i Hausmannsgate 42 stått som en prematur gravstein over Hausmania-prosjektet. Kremkaka er det folk ser i forbifarten og det signaliserer ikke at det er utvikling det som foregår. Det er demotiverende som faen for enhver, og det har da også vært full stopp i rekrutteringen til Hausmania etter dette overgrepet som ble trumfet gjennom av EBY mot et fjell av protester og gjennomført med en politiinnsats som kostet flere millioner kroner.
Den kommunale «partneren» EBY besitter betydelige maktmidler og har ingen skrupler mot å bruke dette mot ethvert forsøk på å gjøre området mer åpent, inviterende og brukelig. Hausmania og Vestbredden har ikke rådet over tilsvarende og har heller ikke klart å utvikle noe felles forsvar mot sjefspartnerens overgrep og herjinger.
Eksempelvis: Sprinklingen av H40 var unødvendig og uønsket og Vestbredden protesterte naturlig nok. De måtte imidlertid hurtig gå inn i avveininger om hvor mye de ville risikere for å unngå å belemres med dette. De ga som kjent etter og tillot sprinklingen da det var å foretrekke framfor å bli satt på gata. Sprinkling er fornuftig i store deler avH34-komplekset men ikke i gamle kalkmurte teglsteinsgårder fra første tiår med murtvang. Vestbredden tillot motvillig sprinkling for å unngå en varslet konfrontasjon med EBY som kunne sette tiltakets videre eksistens i akutt fare for tvungen avslutning. I stedet fikk man da et sprinkleranlegg som datt fra hverandre når det ble satt under trykk og slapp løs store vannmengder inne i bygningen. Beboerne kastet for harde livet vann ut av alle vinduer og måkte det ned trappene og kjempet for å få mest mulig ut av huset. Mer enn 5 år etter sliter de nåværende beboerne med langtidsskadene etter den enorme blemma til EBY. Deres representanter ble straks en tanke mindre arrogante og for en periode nesten til å snakke med, før de ble erstattet av noen andre dinosaurer fra kommunens teknokratkabinett som gikk videre med den nevnte avslutningen av bosettingen i H42.
Byhagen som ble anlagt på Blåhalltomta den påfølgende våren ble måkt sammen med bulldozere og kjørt på dynga. Denne prosedyren har siden gjentatt seg noen år på rad. Folk gjør det litt trivelig og kult på den ubrukte tomta, EBY stiller med bulldozere, ryddemannskap, lastebiler og politi nok til å gjøre Grünerløkka til en midlertidig fangeleir. Dette er ikke et samarbeid, det er et dysfunksjonelt forhold hvor den ene parten viser langt framskredne psykopatiske trekk i sin framferd og den andre lider av stockholm-syndromet.

Realitetene i dette er at byrådet ikke er interessert i at prosjektet skal lykkes, altsålenge de er bundet opp til å tjene interessene til byens eiendoms- og finanselite, som ligger i å gjøre byen til en eksklusiv lekeplass for seg selv og sine velstående venner hvor vi andre allernådigst kan få pendle til byen for å servere dem kaffe og klippe håret dems. Byrådspartiene Hå og Freppe har siden 80-tallet hatt rutine på å avfeie folkelig opposisjon mot eiendomsmafiaens framferd som udemokratisk eller umoralsk eller begge deler. Boligaksjonen har de brukt hard makt mot siden 2001 og de avfeier fortsatt protester og aksjoner mot byrådets eiendoms- og byutviklingspolitikk som moralsk suspekte og et kriminelt problem som politiet får ordne opp i med de midler de finner nødvendig, dvs. overkill. Politiet har til oppgave å banke motivasjonen ut av ungdom som ønsker en annen boligpolitikk og våger å fremme dette offentlig, en oppgave de går inn for med iver og glød.
Det er i dette bildet Vestbredden og Hausmania er forventet å vise styrke og muskler ovenfor kommunen, sette foten ned og forlange det lovede samarbeidet om å utvikle området etter de grunnleggende intensjonene. Det er for å si det mildt en bratt og krevende oppgave og de vil trenge all den hjelp og støtte de kan få med dette.
Det har blitt innvendt at Vestbredden er eksklusivt og at langt de fleste ansøkere blir avvist. Dette har med misforholdet mellom tilbud og etterspørsel å gjøre. Vestbredden er ett av meget få tiltak av denne typen, alle utviklet på politisk-praktisk dugnad av engasjerte ungdommer, mot kommunens vilje. De 5-6000 som til enhver tid har behov for boligtiltak av denne typen ville fått det veldig trangt om de skulle dele på det 50-talls boenheter som disse tiltakene til sammen disponerer. Problemet er at byrådet ikke ønsker denne typen tiltak, de vil ikke ha noen skjermet nisje for unge og uetablerte, langt mindre en fornyelse av begrepet boligpolitikk i det offentlige, særskilt i kombinasjon med betegnelsen sosial. H og Frp er prosjektets politiske hovedmotstander, i deres øyne kan Vestbredden og Hausmania være så fint og flott det bare vil, men det er feil folk som står bak det.
Vestbredden og Hausmania har i tre bystyreperioder hatt politisk ryggdekning fra et bystyreflertall bestående av den brede og skjøre koalisjonen som Boligaksjonen klarte å samle i årene rundt tusenårsskiftet. En koalisjon som spenner fra Rødt til Venstre og Krf, med tyngdepunkt i Arbeiderpartiet er for det første vanskelig å forene og dertil krevende å opprettholde. Denne koalisjonen har likevel båret i tre bystyreperioder før Venstre og Arbeiderpartiet har begynt å vingle. Ap og V har i denne perioden åpnet for byrådets salgsplan, som har til hensikt å plukke prosjektet fra hverandre og gjøre det umulig å gjennomføre. H og Frp er våre politiske motstandere, de er de eneste som hele veien har vært sterkt i mot prosjektet, som tidligere nevnt.
I forrige utgave av denne postingen påsto jeg at Arbeiderpartiet hadde svikta Vestbredden og ikke lenger støttet tiltaket. Dette ble tilbakevist fra partihold samme uke som jeg postet, da Victoria Evensen gikk ut med full støtte og vakre ord til Vestbredden. Veldig gledelig at jeg tok feil, litt pinlig at jeg ikke har retta opp i det før nå. Den politiske situasjonen ser dermed ikke fullt så mørk ut for Vestbredden, dette kan fortsatt gå veien, også etter valget.

PS. Som tittelen antyder har jeg skrevet dette i kraft av meg selv og mitt eget personlige engasjement, jeg har ingen hatter på i denne sammenhengen. Hva jeg melder her skal verken Vestbredden eller Hausmania måtte svare for.

PS2- aktuelle lenker:
Ivar Johansens lekkasje av den hemmeligholdte salgsprosessen