Hvem vi bygger for - Arkitektnytt

At markedet sørger for en fornuftig distribusjon av kvalitetsboliger som passer alle, uavhengig av lommebok og livsstil? Finnes det et reelt utvalg bo- og boligalternativer mellom på den ene siden boliger for de aller mest trengende og på den andre, investeringslystne boligkjøpere med høy lønn og en god slump med arvekroner?

Svaret er selvfølgelig nei. Det er en reell mangel på alternativer – alternativer i bolig-?typologier, boformer, arkitektonisk utforming, i fellesskapsmodeller og leiemuligheter. I dette nummeret har vi sett på Oslos eneste regulerte byøkologiske område, Hauskvartalet. Her vedtok man i 2008 en plan som lovet at tomten skulle legge til rette for annerledeshet, med ambisjoner om en utvikling av kultur og gunstige boliger som ivaretok økologi og medvirkning. Nå er tomta i ferd med å selges, og lyden er en annen fra kommune og politikere. Rimeligere, bærekraftige boliger med enkel standard og fellesarealer? «Umulig å regulere til noe sånt,» sier de og toer sine hender.

Men det er ikke umulig. Det handler om vilje. Det er bare å se til Hauskvartalets forbildeprosjekt i Trondheim, den by-økologiske forsøksbydelen Svartlamoen. Både kollektivhuset Strandveien 10 og et nytt selvbyggerprosjekt av kompakthus som nå reiser seg, er gode eksempler på hvordan det fortsatt er mulig å bygge nytt for en annen livsstil med en annen finansieringsmodell. Her er det løst gjennom en kommune som har ambisjoner samt en sterk stiftelse, dannet av beboerne selv, som fungerer som både byggherre og utleier. Det er både radikalt og svært pragmatisk, og det bidrar til å opprettholde en reelt mangfoldig by.

Arkitektonisk er det også interessant, fordi de sedvanlige markedstypologiene strømlinjeformer boformene i byen etter det forutsigbare og utprøvde. Dette er også tema i samtalen mellom NALs fagsjef og Boligprodusentes Per Jæger, som etter mange års konflikter nå forsøker å enes om økte kvaliteter i boligbyggingen. Begge klapper hverandre på skulderen for initiativet, men det gjenstår ennå å se i hvilken grad boligkjempene er villige til å tenke annerledes om både innhold, form og klientell. Og om kommunen i så fall er villig til å gi de dispensasjonene som er nødvendig for å gå utenfor lysløypene.

Alejandro Aravena, som er neste års kurator for Venezia-biennalen, har i mange år jobbet med utforsking av forholdet mellom beliggenhet, størrelse og pris. Fattige og mindre bemidlete i Chile ble normalt forvist til områder langt utenfor byene. Aravena prøvde å tenke nytt rundt problemstillingen, og for å lage boliger med lav totalpris i mer sentrale strøk, bygde han halve hus med en fullt fungerende halvdel med bad og kjøkken. Kjøperne kunne deretter, når de fikk mulighet, bygge ut siste halvdel for mer plass og økt livsstandard. Om chilenerens halvhustypologi er for radikalt i Norge akkurat nå, er det ikke langt fra selvbyggertanken i Trondheim, eller grunntankene bak flere av tett-lav-prosjektene på 1960- og 70-tallet.

I dag står interiørarkitekturen i fare for å bli en luksusnisje, skal vi tro vår interiørskribent Kaja Geiran. Hun skriver om etterkrigstidens sosiale boligbygging, der interiørarkitektene fungerte som et humaniserende element mellom de pragmatiske boligblokkene og de brukerne som skulle bebo dem. I dag mener hun interiørarkitektene har et identitets-?problem, ettersom svært få viser frem enklere og mer nøkterne arbeider i moderate prisklasser.

Det er selvfølgelig mulig å bygge annerledes. Men det må politisk vilje til. Kanskje kan de nye maktkonstellasjonene i kommunene tørre å utfordre måtene vi bygger på, og prioritere klarere hvem vi ønsker å bygge for.