Okkupantene i Hausmanns gate kan bli kastet på dør etter 16 år - Aftenposten

I løpet av de 16  årene med okkupasjon har et 100-tall personer hatt bygården som fast adresse. I tillegg kommer kjærester, venner og andre som har trengt en sofa å sove på i en periode.

Det anslår Tone Espedalen.

Selv har hun bodd der i tre og et halvt år. Daniel Harila har bodd der i to år. I tillegg til dem, bor det tolv andre i den gamle bygården i dag.

– Hvorfor er det så viktig å bli kvitt oss? Egentlig burde byrådet og bystyret være fornøyd med oss, vi koster dem ikke en krone. Vi er unge folk som bruker ressursene våre positivt, sier Espedalen.

I vinter ble hjemmet deres, sammen med nabogården og to tomme tomter, lagt ut for salg. I prospektet var okkupantene omtalt i et kort avsnitt:

«Det oppholder seg fortsatt et ukjent antall mennesker i Hausmanns gate 40, men det foreligger ikke leiekontrakter. Bruken anses som tålt.»

Hverken kommunen eller tidligere eier Statsbygg har på noe tidspunkt begjært okkupantene utkastet. I løpet av de mer enn 15 årene har vekslende beboere i stedet forsøkt å ruste opp gården bit for bit: Det har skiftet vinduer, oppgradert elanlegget, satt inn nye rør og pusset opp leilighetene.

– Noe av det viktigste, som nylig skjedde, er at vi skiftet ut store deler av taket, sier Espedalen.

– Vi var ferdige før kommunen rakk å protestere på at vi gjorde det, legger Daniel Harila til.

Området skal utvikles helhetlig

Eiendommene som selges, utgjør brorparten av Hausmannskvartalet.

Bystyret vedtok i 2008 byens mest spesielle reguleringsplan for dette området. Den slår fast at det skal bli et «byøkologisk kulturkvartal», og at det skal utvikles i samarbeid med brukerne, blant annet for å tilby rimelige boliger med enkel standard.

– Reguleringsplanen er et unikt prosjekt, som vi var med å kjempe frem. Det var en plan som skulle sikre prosjektet, og vi prøver å etterleve den. Men det føles som vi har måttet kjempe imot kommunen hele veien, heller enn å jobbe sammen med dem. Det er bare trist, sier Espedalen.

Hun ser på salget som en privatisering og oppstykking av området, i strid med reguleringsplanens mål om en helhetlig utvikling.

– Det kan se ut som byrådet nærmest prøver å kvitte seg med en reguleringsplan de ikke har intensjon om å følge opp, sier hun.

– Vi trenger ikke bygården

Da planene om salg i 2009 første gang kom på bordet, ble nr. 40 bevisst holdt utenfor. Rundt samme tid ble det også forhandlet om en mulig leieavtale, som strandet. Byutviklingsbyråd Bård Folke Fredriksen (H) mener det er fornuftig å nå også selge nr. 40.

– Ettersom kommunen ikke har behov for eiendommene til egne formål, har kommunen hele tiden hatt til hensikt å selge dem. Det å la en ny eier stå for rehabilitering og utvikling i tråd med reguleringsplanen, anser vi for å være et bedre alternativ enn at kommunen først skulle oppgradere, for så å selge. Vi mener det må være opp til ny eier å styre utviklingen av egen eiendom og løse hvordan vedkommende vil forholde seg til de som i dag oppholder seg der, sa byråden til Aftenposten forrige måned.

– Vi har tatt ansvar

– Oslo sier de satser på kultur. Byen skal være så inkluderende og mangfoldig. Men det er mest snakk, for i virkeligheten forsvinner de alternative stedene mer og mer, mener Tone Espedalen.

– Endel vil si at dere har bodd gratis i årevis og derfor ikke har noe å klage over?

– Utgangspunktet vårt er det vanskelige boligmarkedet i Oslo. Det er klassisk å sette folk opp mot hverandre når vi i virkeligheten har de samme problemene. Forskjellen er at vi har gjort noe med det. Vi har tatt ansvar, vi har tatt i bruk noe som sto tomt.

– Vi bor langtfra gratis. At vi ikke betaler husleie til noen utenfor gården, gjør ikke at vi ikke har utgifter. Men pengene går i stedet inn i gården, legger Daniel Harila.