Eriksen Skajaa Arkitekter stiller ut sitt forslag til hvordan Hauskvartalet kan bli og diskuterer samtidig bærekraft, bolignorm og medvirkning. Utstillingen åpner torsdag 22. februar på Galleri Rom klokken 18:00.

Erlend Hanssen Sjåvik, Student ved NMBU, By- og Regionplanlegging

Å bygge «bærekraftig» er noe man ønsker å gjøre i dag, mange år etter at vi faktisk bodde i boliger som var tilpasset miljøet, og med lavt økologisk fotavtrykk. At et prosjekt er bærekraftig kan vi muligens takke Gro for, men selv 30 år etter at Brundtlandkommisjonen slo fast at vi skulle leve bærekraftig, virker det som man fortsatt trenger å poengtere at «ja dette bygget er et bærekraftige prosjekt», som om bærekraftige bygg er ment å skulle være en luksus eller en tilleggsattributt bare noen få er forunt, heller enn å være normen. Dette sier oss at arkitekt- og byggebransjen er avhengige av å ha tydelige tekniske rammer for å bygge miljømessig, samtidig som begrepet «bærekraft» blir misforstått og redusert til å omfatte noen tekniske sertifiseringsordninger en skal oppfylle, i tilfelle en skal søke om pengestøtte fra Husbanken. Det er vel og bra at Husbanken står på for miljøet, men klarer vi ikke bedre enn å subsidiere boliger som bare skal være bærekraftig nok? Bærekraft-begrepet må også evne å inneholde en menneskelig dimensjon, da Brundtlandkommisjonens rapport «Vår felles framtid» faktisk fokuserer på vår framtid. Hvor er prosjektene som involverer folk og diskutert de faktiske behovene i et miljøperspektiv?

I forbindelse med salget av Hauskvartalet i Oslo, stiller Eriksen Skajaa Arkitekter frem et konsept for det nye byøkologiske nabolaget, i den nordlige enden av Hausmannsgata. Det tre år lange samarbeidet mellom Eriksen Skajaa Arkitekter og miljøet på Hausmania har resultert i et ikke-kommersielt leieboligkonsept, hvor et lavenergibygg i massivt tre, med naturlig ventilasjon (Brenneriveien 1), kobles sammen med en eldre hjørnegård, som restaureres (Hausmannsgate 42). Samarbeidet har ført til et tydelig konsept som ønsker å diskutere bærekraft i lys av fellesskapsløsninger. I prosjektet til Eriksen Skajaa forenes ideer om miljø, kultur og bolignormer, og utvider bærekraft til noe bredere enn BREEM, LEED og andre energistandarder. Sammen med Hausmanerne har de utviklet et boligkonseptet med fokus på de forespeilte beboernes boligønsker og har tatt behovene på alvor. For den jevne nordmann vil nok mange av løsningene oppfattes som i overkant uortodoks. Med relativt små boenheter, balanserer konseptet på en knivsegg mellom tett og trangt, men fordi det tilbyr en variasjon av fellesarealer i de ulike etasjene, trenger man kanskje ikke så store privatværelser? Det er også lagt opp til at de forskjellige etasjene kan ha forskjellig størrelse på boenhetene, og i prosjektskissen er det også foreslått to familieetasjer. Ellers er det lagt opp til at hver etasje har en liten kjøkkenkrok, stue og noen toaletter, mens det i første etasje er et stort felleskjøkken med spisestue. I kjelleren finner man det eneste badet med dusjer til beboerne, men i samme kjeller er det også et offentlig tyrkisk bad, dampbadstue og sauna. På taket er det en takterrasse med mulighet for å dyrke matplanter og i bakgården er det også plass til å holde matplanter.

En av de tydeligste diskusjonene prosjektet tar er knyttet til boligstandard. Er det nødvendig at hver boligenhet skal ha et eget bad, kjøkken og stue, når bærekraft også handler om å dele og om å håndtere et forbruk i fellesskap? En kan kritisere et slik prosjekt for å redusere fasilitetene til et minimum i den hensikt å spare penger «i miljøets navn», kanskje det å senke standardkravene er med å undergrave boligkvaliteten i konvensjonelle boligprosjekt, men da tillater man ikke å ta diskusjonen på alvor. Spørsmålet må heller være hvorfor en skal akseptere standardløsningene i et samfunn som har mulighet til å fange opp informasjon og tilrettelegge for medbestemmelse på en helt annen måte enn før. Ville det ikke vært bedre om en bevisst forbruker formidler sine ønsker, enn at økonomi og tekniske forskrifter skal bestemme hvordan vi skal bo? Om en deler kjøkken med andre legges det opp til at flere har muligheten til å spise sammen. Ved å dele bad vil en kunne gjøre seg bevisst sitt eget vannkonsum og bruke kortere tid i dusjen. Kanskje er det litt stress, men om en skal diskutere bærekraft må en også diskutere hvor hensiktsmessig det er å fylle hver enkelt boenhet med alle fasiliteter. Hvor mange effektive minutter bruker et individ på et kjøkken eller på badet? Ja, det er fint å ha eget bad og kjøkken, men er det nødvendig? Et høyst relevant poeng å trekke inn, som er mye av grunnen til at medvirkning sjeldent brukes i utviklingen av nye boligformer, er at det ikke er tvil om at slike prosesser er fordyrende. På den andre siden vil man ved å inkludere fremtidige beboere i slike prosesser kunne avklare behov og enes om løsninger som kan føre til at prosjektet sparer kostnader andre steder og utligner brøken. Istedenfor at forhandlingen om boligstandard skjer bak lukkede dører, kan en invitere aktuelle brukerne inn slik at de får muligheten til å forme sine egne omgivelser.

Det er mulig mange avskriver slike konsepter som utelukkende interessant for personer situert langt ute i periferien både politisk og sosialt, og at en «lavere» standard i et bofellesskap ikke er komfortabelt nok for Hansen og Johnsen. I seg selv er dette et radikalt prosjekt med en klar kollektiv profil, som er knyttet til identiteten i Hausmaniamiljøet. Hvorvidt prosjektet er interessant for folk flest er derfor ikke det viktigste. Det en må ta tak i er spørsmålene om hvordan vi bor og hvordan vi oppfatter bærekraft. I tillegg til dette er aktualiteten i det å diskutere kollektive boformer i høyeste grad relevant i dag, med tanke på at vi lever i et land hvor nesten én av fem bor alene1. En er nødt til å kunne diskutere boligen i en større sammenheng enn det vi gjør i dag!

Det er enda ikke klart hvem som har meldt sin interesse for å kjøpe tomten av kommunen, men med både den strenge reguleringen for området og det eksisterende miljøet på Hausmania, legger en opp til at det må være noen med interesse av å støtte opp om, og opprettholde miljøet som det er. For Hausmania er dette forhåpentligvis avslutningen på en ti år lang planprosess, som har handlet om å sikre miljøet videre tilstedeværelse på tomten. Fra 2004 jobbet de med en visjon og et reguleringsforslag i samarbeidet med Frederica Miller fra Gaia-arkitekter, Chris Butters fra NABU og Petter Jenssen fra NMBU (datidens NLH), et samarbeid som endte i den vedtatte reguleringsplan fra 2008, og som i tillegg ble omtalt som den mest vellykkede medvirkningsprosessen i Asplan Viaks rapport for Storbyprogrammet: «Virker medvirkning virkelig?»2. Erfaringene derfra ble tatt med videre i prosessen og har lagt fundamentet for konseptet som stilles ut fra torsdag 22. februar på Galleri Rom.

1 http://www.ssb.no/familie/. Hentet 19.01.15

2 http://www.allgronn.org/virker%20medvirkning%20virkelig.pdf. Hentet 19.01.15